Vi bombarderes jevnlig med reklamesnutter for refinansiering av gjeld. Med lovnader om fleksibilitet og muligheten for å spare penger er det lett å la seg friste.
Bankene viser til at det nye lånet får en lavere rente, som gjør at kostnadene faller. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg tror ikke det finnes noen magisk trylleformel for å bli kvitt gjeld, verken raskere eller billigere slik bankene hevder.
Motargumentet mot refinansiering er nemlig at mange kunder ikke bruker det økonomiske pusterommet på riktig måte.
Når kravet om umiddelbar betaling forsvinner er det lett å bortprioritere gjelden til fordel for annet forbruk. Refinansieringslån kan derfor fort bli en like stor hemsko som de lånene man først ønsket å kvitte seg med.
Antallet nordmenn som søker refinansiering virker til å ha nærmest eksplodert de siste årene, der stadig flere banker kaster seg på i kampen om kundene.
En vanskelig situasjon
Mange av dem som takker ja til å refinansiere gjelden sin med et nytt lån befinner seg i en vanskelig situasjon. Den økonomiske og psykiske byrden det medfører å ha gjeldsproblemer kan føles overveldende. De fortjener både sympati og hjelp.
Norske kommuner tilbyr i dag gjeldsrådgivning via det lokale NAV kontoret. Det koster ikke noe og rådgiveren vil kunne gi gode råd for hvordan man takler problemet.
Som regel vil det likevel være en bedre løsning enn å ta opp et nytt forbrukslån for å slette det gamle.
Man skal ikke avskrive refinansiering med forbrukslån helt og holdent. Får man et tilbud som er godt nok, kan de månedlige låneutgiftene bli redusert til et håndterbart nivå. Forutsetningen er at man har disiplin til å følge den samme betalingsplanen over tid, og unngår midlertidige fristelser.
Disiplin
Kredittkortgjeld er et godt eksempel på kravet om disiplin. Enda man refinansierer kredittkortet med et nytt lån i en annen bank vil man fortsatt ha tilgang til kortets kredittramme, gitt at gjelden ikke ble misligholdt i første omgang.
Det blir derfor opp til en selv å “klippe kredittkortet”, slik at man unngår fristelsen med å tappe balansen på nytt. Det er rimelig å anta at mange kunder ikke velger å gjøre nettopp dette.
Et annet problematisk forhold er at refinansiering ofte fremheves som en metode for å oppnå lavere månedskostnader. Når man tenker etter, så er det ensbetydende med å forskyve problemene fremover i tid.
At man sparer mye penger ved refinansiering er heller ikke nødvendigvis sant. Det er noe vi blant annet ser når vi sammenligner refinansiering av gjeld hos www.refinansiere.net. Effektive renter på et refinansieringslån kan være svært høye og markedsføres med renter opp mot 35%.
Med lavere månedskostnader vil man betale ned en mindre andel av gjelden hver måned, som gjør at lånet strekker seg over en lenger tidsperiode.
Det gir derfor motsatt effekt av det man egentlig bør ha som mål å oppnå, nemlig at lånet slettes så fort som mulig. Her blir refinansiering kun en “gimmick”, som maskerer overføringen av et forbrukslån fra én bank til en annen.
Boliglånet “kan” være en løsning
Refinansiering via boliglån er blant de få løsningene jeg har tiltro til. Alle som eier en bolig med vesentlig høyere verdi enn utestående gjeld, kan i teorien bake inn forbruksgjeld i boliglånet.
Renten vil da falle til et betydelig lavere nivå, som igjen gjør det enklere å håndtere gjeldsmassen.
Heller ikke denne løsningen er likevel fri for problemer. Den lange nedbetalingstiden på boliglån gjør at forbruksgjelden kan ende opp med å bli langt dyrere enn først antatt.
Man er derfor avhengig av å betale inn ekstra på lånet hver måned for å korrigere ekstrakostnadene.
Nok en gang så kommer vi tilbake til kjernen av problemet, som er spørsmålet om disiplin. Hvor mange velger å betale ned ekstra på boliglånet hver måned, fremfor å la seg friste av andre midlertidige gleder?